Velkommen til Malta-Ferie - Norges største reiseguide til Malta
Malta - Middelhavets juvel
Vår lokalkunnskap - din garanti
REPUBLIKK
Malta sto sterkt etter krigen på grunn av sin heltemodiske innsats, og engelskmennene
ga 30 millioner pund som erstatning for krigs-skadene. Krigsinnsatsen svekket ikke
landets krav om full suverenitet.
I 1947 tikk malteserne igjen et slags selvstyre, og kvinnene fikk ved samme anledning
stemmerett. For første gang kunne malteserne nå bestemme over seg selv. Dom Mintoff,
Maltas legendariske sosialistleder - gikk på et tidspunkt sterkt inn for å bli en
integrert del av England, bli et fylke med egne medlemmer i Underhuset.
I 1956 viste en avstemning at 75 prosent av malteserne støttet ideen, men engelskmennene
nølte. Mintoff ble fornærmet, skiftet mening og ville igjen at Malta skulle bli en
selvstendig nasjon.
Det finnes historier om at Mintoff tvang kirken til å støtte seg i kampen for uavhengighet.
På et tidspunkt hadde noen av Caravaggios bilder vært utstilt i Roma. Da de kom tilbake
holdt Mintoff dem tilbake og truet med å nasjonalisere bildene for å presse erkebiskopen
til å støtte seg. Og biskopen gjorde det. Mintoff ble for øvrig så sur på engelskmennene
at han fikk endret mange engelske gatenavn til maltesisk - det er derfor gatene
har forskjellige navn den dag i dag.
21. september 1964 fikk Malta en slags uavhengighet. Den britiske guvernøren ble
værende, men de fikk sitt eget parlament. Den engelske dronningen skulle fortsatt
være statsoverhode. I 1974 fikk Malta sin fulle uavhengighet og erklærte seg som
republikk. Parlamentet valgte presidenten.
Parallelt med uavhengigheten foregikk det forhandlinger om framtiden til den britiske
flåtebasen. Malteserne ville legge ned basen for de hadde erfart hvordan det var
å leve på en militærbase under en krig, men på den annen side ville fortsatt britisk
leie av anleggene gi store inntekter, noe som Malta sårt trengte. Den leien malteserne
krevde var så høy at engelskmennene kalte det pengeutpressing.
Så ble partene enige om at de engelske styrkene skulle forlate Malta innen 1. april
1979.
Mintoff trakk seg tilbake i 1984 og ble avløst av dr. Mifsud Bonnici.
Da USAs president George Bush og Sovjets Gorbatsjov møttes på Malta i 1989, rettet
hele verdens øyne seg mot Malta. Dette møtet ble sett på som den symbolske avslutningen
på den kalde krigen.
Andre betydelige besøk, var da pave Johannes Paul 2. kom til landet i 1990 og senere
i 1996.
VIKINGENE
Skandinavia har også hatt innflytelse på Maltas historie. Omkring år 900 dro vikinger fra Norge og Danmark sørover og plyndret langs Frankrikes kyst. I år 911 ga den franske kong Karl 3. Normandie til vikinghøvdingen Rollo. Til gjengjeld skulle de ville normannerne kjempe for den kristne saken.
Andregenerasjons dansk - norske kolonier på Frankrikes kyst hadde reisefeber. De dro sørover i store flokker og ble leiesoldater blant annet i Sør-Italia og mange av dem fikk toppstillinger.
Det gjaldt også Roger Guiscard. Roger erobret Sicilia og grunnla det normanniske dynastiet med hovedsete i Palermo.
Etter noen år fikk Roger tid til å ta makten fra araberne på Malta. Araberne matte kapitulere i 1091, og Malta kom inn under Roger.
Den perioden varte i mange hundre år
Etter 1250 begynte det å ga nedover med det siciliansk-maltesiske riket. Malta ble en kasteball i forskjellige arvefølgeproblemer og var snart en del av Sicilia, snart en del av Aragonia, før landet i 1412 kom inn under den spanske kronen. Det kom ikke noe godt ut av det for selv om kongen ga øyene selvstyre, hadde han det travelt med å plyndre befolkningen.
Den elendigheten ble det slutt på da johannitterridderne kom.
KORSRIDDERNE
Johannitterriddernes historie begynte i Jerusalem omkring år 600. I midten av år 1000 bygde rike kjøpmenn fra søritalia et nytt hospital i utkanten av Jerusalem. Det ble viet Johannes Døperen - kristendommens første martyr. Omkring dette hospitalet vokste johannitterordenen. I 1099 ble det en militær orden og en virkelig ridderorden. Banneret deres ble et hvitt kors på rød bunn - fredens hvite kors over den blodige slagmarken (lik det danske flagget, men korset er på midten).
Ordensbrødrenes sjef var stormesteren. Han ble valgt på livstid.
Ordensbrødrene var delt inn i avdelinger etter språk, såkalte langue. Hvert langue hadde sitt eget hus, herberge - auberge, men som ville ha vært mer korrekt å kalle palasser. Slik fungerte alt sammen fint til Jerusalem i 1187 ble erobret av muslimen Sultan Saladin.
På denne tiden regjerte den spanskfødte tyske keiseren Karl den 5. på Malta. Han så muligheten av at johannitterne både kunne sørge for orden i området rundt Middelhavet og holde Europa fri for muslimer. Keiseren tilbød derfor Malta til ordenen på den betingelsen at de også tok seg av forsvaret av Tripoli. Johannitterne fant begge stedene like fæle, men sa likevel ja takk - og ga opp å forsvare Tripoli få år etterpå.
I 1530 overtok ridderne Malta. Leien til keiseren var to maltesiske falker pr. år
NAPOLEON
I 1789 erobret Napoleon Malta. Han ankom Malta med 472 skip. Det var så mange at det ikke var mulig å se horisonten for bare skip. Han ba om a få vann om bord på skipene, men stormesteren ville bare slippe fire skip om gangen inn i havna. Napoleon ga blaffen i det og dro inn. Det ble nesten ikke gjort motstand. Riddernes storslåtte flåte var imponerende å se på, men den egnet seg ikke til sjøslag. Kun en enkelt ridder gjorde motstand og senket egenhendig et fransk skip.
Malteserne hjalp heller ikke til. De ville heller ha Napoleon enn de feige og elendige ridderne, Men gleden ble kortvarig. Han innførte skoleplikt for malteserne. Franskmennenes tid gikk for det meste med til å plyndre. Mange uvurderlige skatter gikk til bunns med Napoleons flaggskip Orient, som var stappfull av riddernes kostbarheter, da det ble senket av engelskmennene. På ett tidspunkt holdt franskmennene auksjon over kirkeinventaret i Mdina, fordi de ikke orket bryderiet med å ta det med seg ut av landet.
Til slutt hadde malteserne fått nok. De gjorde opprør og gikk løs på franskmennene med dødsforakt. Malteserne ba engelskmennene om hjelp, og den var rett rundt hjørnet. Utenfor den egyptiske kystbyen Abukir møtte Napoleons flåte den engelske under ledelse av Lord Nelson. Den franske flåten ble så å si utslettet. Etterpå seilte Nelson til Malta for å beskytte øyene slik England noen år tidligere traktatmessig hadde forpliktet seg til.
I 1789 erobret Napoleon Malta. Han ankom Malta med 472 skip
ENGELSKMENNENE
5. september 1800 trakk franskmennene seg tilbake. Til maltesernes store forundring fikk de lov til å gå uten rettergang, og med en del maltesiske verdier i lommene. Ved fredsavtalen i Amiens ble det besluttet at Malta skulle gå tilbake til johannittene, og stormesteren ventet utålmodig på Sicilia. Men det skjedde aldri. Malteserne ville ikke ha ordenen tilbake, og engelskmennene nektet å forlate øyene. Admiral Sir Alexander Ball flyttet inn I Stormesterens palass, og ved fredsavtalen i Paris 1814 ble det besluttet at Malta skulle forbli under England.
Malta ble britisk kronkoloni og fikk en storhetstid som Middelhavets betydeligste flåtebase. Vallettas havn ble forsyningshavn for britiske flåteenheter, og det ble bygd skipsverft. Havnene på Malta var en viktig stasjon på vel til koloniene. Under første verdenskrig besto Malta sin prøve som flåtebase og fikk tilnavnet Middelhavets sykepleier. Flere maltesere gikk i engelsk krigstjeneste.
Alt var imidlertid ikke bare fred og idyll. Det engelske kolonistyret opptrådte hensynsløst mot malteserne, og det hersket stor fattigdom på øya. Malteserne gjorde opprør flere ganger. Værst var det 6. juni 1919, da fire maltesere ble skutt av engelskmennene. I dag er 6. juni helligdag.
I 1921 fikk Malta selvstyre, i samme år som Irland. Fra da av skulle guvernøren kun ta seg av forsvar og utenrikspolitikk, men det ga mer strid, så i 1930 trakk engelskmennene selvstyret tilbake.
ANDRE VERDENSKRIG
Første halvdel av andre verdenskrig var et mareritt på Malta.
Den militære beredskapen var dårlig idet krigen brøt ut, og da krigen i Middelhavet begynte i juni 1940, ble Malta fra første dag bombemål. Mussolini mente at malteserne var italienere, derfor måtte de underordne seg hans herredømme.
Seinere har det vist seg at England for alvor hadde vurdert å forære Malta til Italia mot at Italia allierte seg med England. Men Churchill fikk satt en effektiv stopper for slike planer.
Churchill mente at Malta måtte holdes for enhver pris. Herfra kunne de allierte blant annet ødelegge de tyske forsyninger til general Rommels tropper i Nord-afrika.
Og av samme grunn var Malta like viktig for tyskere og italienere. I 1941 regnet tyske bomber over Malta dag og natt.
Midt under krigen, ga den engelske kongen, Georg 6, den høythengende ordenen Georgskorset til befolkningen på Malta som takk for tapperhet og utholdenhet.
FØR KRISTUS
Omkring 800 f.Kr. koloniserte fønikerne Malta. Det var et semittisk folk som bodde i det nåværende Libanon. De anla boplasser på Middel-havets kyster for å forbedre og videreutvikle handelsveiene sine. Fønikerne hadde stor interesse av Maltas naturlige havner og gode belig-genhet. De brakte en del kulturplanter med seg til Malta, blant annet bomull og vinstokker.
Etter 218 f.Kr. kom Malta under romersk herredømme og ble en del av den romerske provinsen Sicilia. Romertiden førte til nok en oppgangstid for Malta. Tekstilindustrien blomstret, og Malta ble berømt for både lin og seilduk. Den gangen besto Malta av grønne øyer med mange olivenlunder og hvetemarker. Biene hadde så gunstige forhold at Malta ble berømt for sin honning. MMEN
Malteserne var av de første kristne i verden. Det skjedde i år 60, da apostelen Paulus led skipbrudd ved Malta. Da Romerriket i år 395 ble delt i det vest- og det østromerske riket, hørte Malta til den vestromerske, men ingen passet på øyene, som derfor ble okkupert av vandaler.
I år 553 kom den bysantinske, altså den østromerske general Behsanus og kastet ut vandalene. Deretter var Malta i om lag 300 år en del av det østromerske riket.
I 869 kom Malta under arabisk styre og det påvirket både språket og byggeskikken. Det ble en fin tid for øyene. Selv om araberne var muslimer og malteserne kristne, kom de godt ut av det med hverandre og levde fredelig side om side.
De første menneskene kom til Malta fra Sicilia omkring 5000 f.Kr. Det forteller potteskår og steinredskaper som er funnet i Ghar Dalam. De svarer til lignende funn på Sicilia. Derfor blir det antatt at folk har kommet seilende derfra.
Det var antakelig det samme folket som omkring 4000 f.Kr., altså 1000 år før pyramidene, begynte å bygge templer som i dag regnes som noen av de mest imponerende monumentene som finnes fra den tidlige historien.
Man vet svært lite om hvilke guder som ble tilbedt. Templene ble anlagt i seks grupper fordelt rundt på øyene, noe som kan tilsi at Malta har vært delt i seks territorier med hver sin høvding og med en befolkning på mellom ett og to tusen i hvert territorium.
Få land i verden har hatt en så lang og broket historie som Malta. Det er funnet
templer som stammer fra omkring 4000 år før vår tidsregning. Men Malta har fortidsminner
som er mye eldre. I Ghar Dalam (utt. Ardalam) på sørkysten har man funnet forsteininger
som er antatt å kunne være 170 000 år gamle. Dessuten har nesten alle større imperier
satt sitt preg på Malta.
FORHISTORIEN
En gang i tertiærtiden var Afrika landfast med Europa. En kjempemessig landbro mellom Italia og Tunisia bant verdensdelene sammen. En annen gikk mellom Spania og Marokko. Disse landbroene delte Middelhavet i to store sjøer.
Da isen smeltet i nord steg vannet i med 100 meter, og de to innsjøene ble til ett stort hav med forbindelse til Atlanterhavet ved Gibraltar.
Bare fjelltoppene av den gamle landbroen sto igjen og slik ble blant annet Sicilia og Malta til.
I Guiness Rekordbok er noen av templene opptegnet som verdens eldste eksisterende
bygninger
Maltas dramatiske historie
I 1530 overtok ridderne Malta. Leien til keiseren var to maltesiske falker pr. år. En til ham selv, og en til visekongen på Sicilia. De ble levert på allehelgensdag i november. Ved ankomsten til Malta fikk stormester L'Isle Adam overrakt nøklene til Mdina (utt. Imdina) som var den største byen, men han valgte i stedet å slå seg ned i fiskerbyen Birgu (i dag Vittoriosa). Her oppførte ridderne stormesterpalasset, hospital og alle nødvendige bolighus. Ytterst på spissen av halvøya forsterket de en gammel arabisk festning og ga den navnet Fort St. Angelo.